Sinusvenetrombose

 Etter at vi kom hjem fra sykehuset hadde Sven 2 ukers permisjon, og vi koste oss som familie. Men etter hvert begynte jeg å merke at formen ikke var god, jeg trodde jeg hadde migrene. Var sengeliggende i alle fall 2 dager med kraftig hodepine. Den 3. dagen orket jeg ikke mer og ringte både lege og tannlege for å få sjekket at alt var ok. Men da jeg skulle reise meg fra sengen klarte jeg ikke stå på føttene, bare lo. Heldigvis hadde Sven tatt ut 2 ekstra feriedager så han var hjemme.(tørr ikke tenke på hva som hadde skjedd om han var på jobb)  Han prøvde så godt han kunne å få meg i klær og på beina, men da det ikke nyttet måtte han ringe 113.

Jeg kan huske at de hjalp meg ned trappen og la meg på en båre og kjøreturen til sykehuset. Jeg kan så vidt huske at jeg kom inn på legevakten, så ble resten svart frem til jeg våknet på Rikshospitalet i Oslo.

Der fikk jeg vite at jeg hadde fått en blodpropp i hjernen og at jeg hadde hatt et epileptisk sjokk.

De snakket også om en lungebetennelse, men jeg har ikke merket noe til det selv. Jeg var vel egentlig mest lei meg for å ha gått glipp av bursdagen min :)

Imens hadde Sven fått hjelp av Veronica til å ta seg av Sanna, og han fikk god opplæring i barnestell av henne. Det måtte jo handles inn en del flasker, malt morsmelkerstatning osv. 

 

Mamma og pappa kom også nedover, men det var samme dag som jeg ble sendt til Oslo. De valgte å dra hjem igjen, samtidig som Sven, Sanna og Veronica reiste til Oslo.

Siv Inger reiste også til Oslo, og Thorleif og Bente var også en tur innom på sykehuset.

 

Så ble jeg sendt tilbake til Stavanger med seaking fly og ambulanse igjen. Kan huske jeg var engstelig for å fly for jeg hadde verken klær eller sko. Så jeg ba Sven om å kjøpe klær til meg ;)( Alt man tenker på)

Der var det første jeg merket etter at jeg hadde kommet frem til sykehuset var at jeg ikke kunne gå. Etter hvert fikk jeg trening med fysioterapeut og ergoterapeut. Samtidig med at jeg merket at jeg hadde nedsatt kognitiv og fysisk  kapasitet og balanse, merket jeg også at ting kom fort tilbake. Jeg var sta og stod på, så egentlig følte jeg meg ikke syk, i alle fall ikke så kritisk syk som jeg var. Først da vi var på samtale etter utskrivning og de spurte om jeg var redd for å dø, gikk det opp for meg hvor syk jeg egentlig hadde vært.

 

Etter jeg ble utskrevet av sykehuset ble jeg innlagt i 3 uker på Lassa rehabiliteringssenter.

Jeg var der i 3 døgn før jeg fikk permisjon til å være hjemme på kveld og natt, og det var deilig å få litt tid med familien min. Tester og retester fra sykehuset og Lassa viser stor forbedring både kognitivt og motorisk. Det som er igjen er at jeg fort blir sliten og uvel når det er mange inntrykk på en gang.

 

Tilslutt den 9. april ble jeg utskrevet derifra, men jeg er fortsatt sykemeldt.

 

Jeg ønsker å takke alle som har bedt og tenkt på meg mens det stod på